– og hvordan vi endte opp med Whippet. (english version down below)

Vi er en aktiv familie med to voksne, Tina og Tommy Ingebrigtsen, og fire barn født i ’97, ’99, ’01 og ’10, i tillegg til huset fullt av mynder og en chihuahua.

Vår første whippet hentet vi som 14 uker gammel valp og da hun var 10 måneder ønsket vi en ny valp velkommen inn i familien. Enzo hentet vi hjem fem dager etter at vår tobeinte attpåklatt kom til verden. Det gikk over all forventning å ha to ‘babyer’ på en gang.  Det er virkelig noe i det med at Whippeteiere ender opp med flere når man først har falt for rasen, og vi er stadig i forøkning av disse fantastiske skapningene.

Det er mammaen her i huset, altså jeg, som hele tiden utvider familien med firbente vesener og som også er den som i hovedsak vil drive kennelen og redigere denne hjemmesiden. Men alt jeg gjør er med god støtte og hjelp fra mannen min og barna.

Så hvordan endte vi opp med whippet? Mannen og jeg hadde lenge snakket om å skaffe oss hund når han la skikarrieren på hylla og jeg ble ferdig med studiet mitt, så i løpet av den siste sesongen hans begynte vi å lete etter rase. Tommy har vokst opp med bestefar som drev avl på Irsk Setter og hadde vel egentlig tenkt seg en hund i den retningen. Selv hadde jeg mer en Jack Russel i tankene, men etter å lest rasebeskrivelsen og studert flere raser over tid, kom vi fram til at den ikke var riktig rase for oss.

Men vi hadde noen kriterier å gå etter som skulle ligge til grunn for valg av rase: den skulle være lettstelt – altså ikke mye pels som må børstes daglig, den skulle være liten – men samtidig stor nok til at det føles som en hund og ha kapasitet til å være med på joggetur. Det var også en fordel om hunden ikke sikler, samt at den ikke  måtte være en typisk rase som knytter seg kun til en person – da vi er så mange i familien.

Jeg spurte en venn av familien om råd og hun sa tvert Whippet og sendte meg da bilde av et herlig lite nurk på 13 uker som med blikket sitt krøp rett i hjerterota på meg. Etter første møtet var jeg solgt, og Nemi – Sipikira’s Etopia Romantica – endte opp som vår første Whippet.

I tillegg til å ha fått en rase som på alle mulige måter er omgjengelig, lettstelt, lett å dressere, tilpasser seg familiens aktivitetsnivå og elsker sofaen like godt som en fjelltur – sommer som vinter (bare man kler litt på de om vinteren), ikke sikler, har et fantastisk gemytt og er generelt nydelige vesener, så endte vi også opp med en ekstra bonus at denne rasen faktisk ikke lukter hund. Det var i utgangspunktet ikke et kriterie, men med allergifolk i familien har vi oppdaget at de faktisk lett klarer å være sammen oss og whippetene uten store reaksjoner, samtidig som jeg må innrømme at jeg  selv også setter stor pris på den bonusen.

Allerede da Nemi var ganske liten oppdaget jeg at det virkelig er noe i det folk sier at Whippeten har en kraftig knoppskytingseffekt. Altså, har du først fått en Whippet i hus, tar det ikke lange tiden før det kommer en til… og kanskje gjerne enda en eller to. 10 måneder etter Nemi var i hus ventet vi igjen en liten lilje, Alva – Courtborne Little-Laurelin.
I årenes løp har husholdningen vår stadig økt med en ny firbeint venn, og du kan lese mer om dem under ‘our dogs’

—

– and how we came to be a whippet loving family

We are a family living in the middle of Norway. Tina and Tommy Ingebrigtsen and three wonderful young boys born in ’97, ’99, ’01 and a little girl born in ’10, sharing our lives with a bunch of whippets and one Galgo Espanol.

It’s me, the mom, who actually have the madness about animals in this house, and it is also me who will work on the breeding and this homepage – with good support and help from my husband.

In our homepage you won’t be able to see pics of the dogs playing with the kids – due to our policy concerning picture of kids on the internet.

The boys are really helpful, playful and caring when they pet and cherish our dogs, and getting a Whippet has been the right decision for our family. Having a baby amongst these beautiful dogs are really no problem.

We wished for a dog in a long time, but were unsure about what kind of dog it should be. In my youth I was a dog walker for my neighbor dogs when the owners were at work, but still I was not familiar with the upbringing of a puppy and must say I was a bit afraid of that part. Getting a puppy clean and trained seemed to me a huge job, even though my husband grew up with his grandfathers Irish Setters and felt familiar with the job.

So when we came the conclusion on getting a puppy, we asked a friend what kind of dog she thought could match our criteria. And the list of criteria was so long, I even doubted that we really could find a race that would match. Our wishes for a dog was one that was not to big, but not too small – and able to company me when I am jogging. Short fur which is easily groomed, and personality which will accept and love more than one family member. And we ended up receiving a picture of a lovely Whippet puppy girl and fell in love immediately. After our first visit to see her in real life, at Sipikira’s Kennel, we had no doubt and so Nemi – Sipikira’s Etopia Romantica – ended up being our first Whippet.

As all Whippet owners can confirm, these dogs tend to have an incredible way of multiplying, and only a year after getting our first – the second Whippet blossom came to our home: Alva – Courtborne Little-Laurelin.

Over the years we are finding ourselves surrounded of love and sighthound beauties in many numbers and varieties and it has become a way of life.
We try to attend some shows during the year. Besides showing dogs, we find good company and playfulness in the sport of Lure Coursing – a sport that sighthounds really can show their best.