Helse og avl på whippet er i siste årene blitt et hett tema. Såpass hett tema at det sprer seg langt forbi whippeteiere, oppdrettere og whippetmiljø. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at whippet har økt betraktelig i bestand siste 6 årene.
Før jeg kommer inn på litt detaljer om genetikk og helse og hvordan jeg gjør utvalg av avlsdyr, skal vi se litt på statistikk over fødte whippetvalper i Norge siste 20 år.

I perioden 01.01.07 – 01.01.18 ble det i disse 11 årene til sammen født 379 kull med totalt 2259 valper i Norge. 6 valper er innrapportert dødfødt og det er litt vanskelig å lese ut fra statistikken om disse 6 er med i de 2259 eller om de kommer i tillegg (Kilde NKK). De siste 6 årene, perioden fra 01.01.18 – 01.01.24, er det født 346 kull i Norge med totalt 2158 valper. 70 valper er disse 6 årene rapportert dødfødt.

Ut fra oversikten fra NKK ser det ut som at innrapportering av dødfødte valper først startet i november 2016, så den manglende oversikten på dødfødte valper i den 11-årsperioden jeg omtaler kan skyldes at det ikke fantes innrapporteringsmåter på det i NKK før slutten av 2016.

11-årsperioden 01.01.07 – 01.01.18 hadde et snitt på 34,46 kull per år, mens perioden 01.01.18 – 01.01.24 (altså de siste 6 årene) har hatt et snitt på 57,67 fødte kull per år. Dette er tall på kull registrert i NKK i disse periodene.

Deler vi opp i to perioder med ti år hver, ser tallene slik ut:
01.01.03 – 01.01.13 – 296 kull med totalt 1673 valper født i denne 10-årsperioden.
01.01.14 – 01.01.24 – 501 kull med totalt 3132 valper født i denne 10-årsperioden.

Dette gir en 69,3 % økning på antall kull siste 10 årene og 87,2% økning på antall fødte valper.
Denne dataen indikerer en signifikant vekst i både antall kull og fødte valper blant whippets over den angitte perioden. Med en prosentvis økning på 69.3% i antall kull og 87.2% i antall fødte valper, viser tallene en markant oppadgående trend i populasjonsveksten for rasen.

En populasjonsvekst behøver ikke nødvendigvis å medføre en økning i helseproblemer på en rase, men med økning i antall individer vil det naturlig også bli en økning i antall individer som har en utfordring. Jeg skal gjøre et enkelt mattestykke for å vise hva jeg mener:

I perioden fra 01.01.03 – 01.01.13 ble det født 1673 valper. 874 av disse var hannhunder (Kilde NKK). Hvis vi tar kryptorkisme som antas å slå ut på 6,8% av hannene (https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC9514118/ vil det statistisk være ca 59 individer i denne perioden som kunne bli rammet av det.
I perioden fra 01.01.13-01.01.23 ble det født 3132 valper. 1656 av disse var hanner. Det gir en statistisk mulighet for at 113 hanner anlå til kryptorkisme i denne 10-årsperioden.

Likevel kan man ikke si at det har blitt et større problem med kryptorkisme på whippet, men det vil pga økning i antall individer også føre til at flere individer er rammet.
Ønsker du å lese mer om kryptorkisme (Chryptorchisme) kan du lese her:
https://hundehelse.no/testikler-i-buken/
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/1677504/
https://www.petmd.com/dog/conditions/reproductive/c_multi_cryptorchidism

Slik gjelder det med med andre typer utfordringer med helse også. Vi vil med økning i populasjon se flere individer med arvelige sykdommer som blant annet PRA og andre arvelige øyelidelser, ulike former for hjertefeil og det som i det siste har vært en het potet: LTV. (Artikkelen er foreløpig linket til et tilfellet på katt, men det står beskrevet mye om LTV på hund også i artikkelen. Kommer til å oppdatere link etter hvert). Du kan ellers finne en del linker om LTV via The University of Sydney.

I tillegg har vi ulike typer autoimmune sykdommer som kan oppstå på ulike måter, enten via miljøfaktorer eller tilfeldige mutasjoner. Eksempler på slike er Fanconi syndrom og Pancreatitt som kan være ervervede eller medfødte, og Addison sykdom som man ikke vet årsak til. Og mange andre autoimmune sykdommer.

Det jeg prøver å få frem er at økningen i sykdomstilfeller ikke nødvendigvis behøver å skyldes at det har blitt et større eller mer utvidet problem i rasen, men som vist i stykket over, at det kan være et resultat av økende antall individer siste 10 år.

Så skal man selvfølgelig samtidig ta helse på ramme alvor. Det er ingen oppdrettere med vettet i behold som ønsker å avle syke hunder. Syke hunder er bare tragisk på alle måter, både for oppdretter, hundeeier og ikke minst hunden selv.

For å forstå hvor mye en oppdretter har å manøvrere gjennom, må vi forstå litt om genetikk.

Sykdom kan oppstå på avkom fra friske foreldre. Genetikk er sammensatt og i blant dukker også uventede mutasjoner opp. Det er et stort kart å manøvrere i, og det skal manøvreres med forsiktighet og ydmykhet. I følge The University of Sidney finnes det i alt 930 oppdagede fenotyper på hund. I tillegg er det kartlagt 365 genkoder knyttet til en del av fenotypene.

Det letteste å forklare dette på er å bruke  Factor VII deficiency på Skotsk Hjortehund som forklaringsmodell.  Factor VII deficiency er fenotypen, altså hvordan ulike gener kommer til utrykk, herunder blødersykdom hos Skotsk Hjortehund. Til forskjell fra en del andre fenotyper som kan være vanskelig å finne genkoden til, så har forskere funnet genkoden som fører til blødersykdommen som  Factor VII deficiency er og genkoden er 607661 med offisielt symbol F7. F7 er et recessivt gen, og pares det to hunder som er bærere av genet, vil avkom få blødersykdom. Men en som bærer F7 kan pares med en partner som er helt fri for F7 genet og ingen av avkommene blir syke, men kan være bærere. Det er derfor viktig at man tester for dette genet når man skal gjøre en kombinasjon på Skotsk Hjortehund. Kombinerer man to fri individer vil alle avkommene også bli fri. Men siden Skotsk Hjortehund har en såpass liten genpol, har man valgt å også bruke bærer + fri når man avler hvis det er andre gode kriterier til stede for å gjøre en slik kombinasjon. Skulle man bare brukt individer som er fri, ville genpolen vært så liten at man risikerer at andre sykdomsmutasjoner dukker opp, og som kanskje ikke er like lett å kontrollere fordi genkoden ikke lar seg finne.

Når det gjelder whippet er det ikke forsket nok til at vi kan presisere hvilke genkoder som forårsaker ulike sykdommer. Det er viktig å ha i mente at en genkode for blå øyne på husky ikke behøver å ha samme genkode for blå øyne på whippet, derfor er det ikke bare så enkelt som å se hva andre raser har funnet ut av genkoder knyttet til fenotyper.

De rasene vi kjenner i dag ble stort sett påbegynt på 1800-tallet. Opparbeidelsen av de ulike rasene tok tid, og det var først når man hadde nok individer til å kalles en rase, at stambøkene ble lukket. Det betyr at whippet som avles på i dag har alle røtter tilbake til de første whippetene som ble anerkjent som renraset og det er ikke kommet inn nye gener siden den tid. Det betyr at om du kikker på en stamtavle og blar deg tilbake vil du få et stort forfedretap jo lenger bak du kommer, og oppdrettere i dag har dermed den samme opprinnelsesgenpolen det jobbes ut fra uansett landsdel og verdensdel. Jeg skal forklare litt om det i en annen post som skal handle om Whippetarkivet.

En lukket stambok betyr at det som finnes på den aktuelle rasen vil alltid kunne ha mulighet for å dukke opp i senere generasjoner. Så har du i tillegg tilfeldige mutasjoner som oppstår på veien, og uønskede mutasjoner kan oppstå oftere om man har tunellsyn i valget av foreldredyr.

En oppdretter må ta hensyn til genetikk som innebærer alt, både hjerte, øyne, immunforsvar, mager, mentalitet, levealder, prolaps, epilepsi, LTV, alt som skal tas høyde for å forsøke å skape så friske individer som mulig.

Går du for snevert inn og utelukker alle LTV-gradene _kan_ (her sier jeg kan skje, ikke at det garantert skjer) det føre til en økning av andre alvorlige helsetilstander på et annet plan.
Forskning har gjentatte ganger vist (her skal jeg komme med artikler som underbygger påstanden, må bare få litt tid) at akkurat det skjer om man bare har ett fokus i tankene.

Astrid Indrebø er god på dette og har forsket på slikt i årevis.

Velger du å åpne en stambok for å føre inn nye gener til, tar du med deg den andre rasens genetiske variasjon på godt og vondt videre. Det betyr at om du får med deg noe negativt via innkrysning av en annen rase, så har du enda en ting til på listen over ting som må holdes oversikt over. Det er nemlig ikke alle sykdommer det finnes gentester for, og de fleste sykdommer nedarves såkalt recessivt – hvilket betyr at sykdommen ikke kommer til uttrykk før genet dobles og det ligger skjult. Hvis de ikke hadde vært recessive hadde vi kunnet utrydde sykdommer.  

Så var det en god ting en person sa til meg en dag – vi forsker veldig mye på syke dyr i hundeverden. Men vi forsker lite på friske hunder og hva som faktisk er en del av normalvariasjoner i forhold til funksjonalitet og klinisk friske hunder. Det er produksjonsdyravlere flinkere til, og kanskje burde hundeverden sett litt i den retningen for gode råd om veien videre?

I statistikker vedrørende helse og hvilke hunder som lever lengst og er friskeste rase, troner Whippet høyt på statistikkene (kommer tilbake med kilder).

Selv med et enormt fokus de siste to årene på LTV som et problem vi skal passe oss for, mener jeg at uten en solid forskning på området er det vanskelig å skulle starte en plan for videre avl.

Så langt vet vi (uten sikkerhet eller nærmere forskning) at LTV4+LTV4 kan gi LTV0 og at LTV0 +LTV0 kan gi varianter av de andre gradene. Hva skjer om vi slutter å bruke 2 og 4 i avl? Uansett hvor mange whippeter som finnes på verdensbasis så stammer de alle fra de første hundene og alle whippeter deler dermed basis-dna.

Forskning tar tid og man trenger fagpersoner til å veilede, ellers kan det gå galt av sted på andre områder. Da schæfer bare avlet på HD A og B viste statistikken for den perioden at de aldri før hadde hatt så høy andel av HD C og D, så de måtte gå tilbake til start. Jeg har dessverre ikke noen kilde for dette, men det ble nevn at en dame jeg jobbet med gruppeoppgaver på et avlsrådskurs via NKK med. Jeg skal se om jeg klarer å spore opp dokumentasjon for denne påstanden.

RAS (Rasespesifikk avlsstrategi) er et dokument som de ulike klubbene utvikler på bakgrunn av helseundersøkelser og gjeldende helsetilstand i det ulike rasene, og som skal fungere som en guide for oppdrettere. RAS er satt på vent av NKK som følge av Mattilsynets nye forskrift for avl som skal komme.

Så hva gjør jeg som oppdretter for å navigere i sykdom, helse, gemytt og eksteriør når det ennå ikke finnes hverken anbefalinger laget av raseklubben eller avlskrav for whippet?

Jeg vet fra tidligere at typiske helseutfordringer på whippet har vært PRA (øyesykdom) og hjerteproblematikk. Det er dog i forhold til antall fødte individer på landsbasis og ellers i europa (som gjerne er vår utvidede genpol – dvs at vi henter inn genmateriale fra både scandinavia og europa) så er det ingen statistikk for at det er et stort og økende problem på rasen. Likevel foretar vi øyelysing og Ultralyd/hjertesjekk av våre avlsdyr med jevne intervaller. Vi forsøker også å holde en oversikt over kryptorkisme ved at vi unngår å krysse linjer som har mange tilfeller av det nært på begge sider.

Når det gjelder spesielt LTV mener jeg at vi har et langt lerret å bleke før en avlsanbefaling kan lages, nettopp av den grunn at vi foreløpig ikke vet arvegang eller hvilke genmarkører (fenotyper og genkoder) som forårsaker de ulike typene grader av LTV. Vi har heller ikke oversikt over om hvor mange prosent av whippet med LTV som blir sykdomspreget av det, eller hvor mange prosent som lever helt friske uproblematiske liv med LTV – det Astri Indrebø kaller klinisk friske hunder (altså de lever med en fenotype, men oppleves som upåvirket og dermed frisk).

For å kunne bli klokere på dette med LTV må det en strukturert og lang forskning til. Finland har drevet forskning på LTV siden 2017. Jeg skal når tiden rommer det lese meg litt mer opp på hva Finland så langt har kommet frem til.

Akkurat nå kretser tankene om følgende når det gjelder LTV; 

Hvilke grep skal gjøres? Skal vi røntge alle whippet en 5-årsperiode og se omfang? Hvordan kartlegger vi arvegang? Finnes det en dna-markør? Maler vi oss i et hjørne om vi bare avler LTV0 og LTV1, eller males vi i et hjørne om vi avler på alle grader? Hva med følgesykdommer som følge av innsnevring av avlsdyr? Skal vi ha en periode med innkrysningsavl? Hva da med andre sykdommer som kan komme inn via den andre rasen man krysser inn? Hva med andre mutasjoner som kommer som følge av ensidig fokus? 

Veterinærer vet ennå ikke arvegang på LTV, men på NMBU forskes det nå på sammenheng mellom HD og LTV. Dvs at de har et annet fokus på forskningen enn graderingen Finland foretar. En annen ting er alle de med LTV som lever et helt liv uten symptomer. Hvor putter vi de i kategorien? 

Videre har vi whippetpopulasjon på verdensbasis. Vi avler på kryss og tvers over landegrenser og importerer whippet utenfra. Hvilket syn har resten av verden på LTV og hvordan samarbeider vi om veien videre hvis den viser seg å være mer alvorlig enn vi forventer? Eller er LTV-frykten blåst ut av proporsjoner?

Det eneste rette å gjøre er å vente på at forskningen skal komme lenger, og at klubben får tid og mulighet til å sette seg inn i hva dette vil føre til på sikt, og da mener jeg helhetlig for rasens beste.