Generell omtale:

Whippet er omtalt alt på 1600-tallet, men regnes ikke for å ha blitt etablert skikkelig som rase før mot midten av 1800-tallet. Merkelig nok ble den første gang anerkjent som rase av den amerikanske kennelklubben i 1888, mens opphavslandet Storbritannia først anerkjente den i 1891.

Det finnes flere eksempler fra historien på små Greyhound-lignende hunder helt tilbake til romertiden, som hundene på statuen som ble funnet i ruinene av Pompeii. Rasen ble imidlertid egentlig skapt av nordengelske kullgruvearbeidere på 1700-tallet.

Opprinnelsen er ikke helt fastslått, men den antas å ha blitt krysset frem av små Greyhounds og 2-3 forskjellige langbente terrierraser. Senere fattet også den engelske overklassen interesse for denne lille hunden og krysset inn Italiensk mynde, noe som ga den dagens form og fasong. Hunden var opprinnelig myntet for hetsjakt på hare og annet småvilt, men ble tidlig den engelske arbeiderklassens «veddeløpshest».

I England gikk den lenge under tilnavnet «the poor man´s race horse», fordi arbeiderne der var like spillegale som overklassen, men de rådet ikke over de samme økonomiske ressurser. Greyhounds var for kostbare, både å holde og å anskaffe. Den lille whippeten var langt rimeligere å holde, men nesten like rask som greyhounden og derfor like velegnet til veddeløp. Whippet er som skapt for fart, men den er normalt en svært rolig og harmonisk hund som er både hengiven og barnekjær. Som de andre myndene er rasen ofte litt reservert ovenfor fremmede, og den liker ikke ståk og støy. I dag er whippet først og fremst for familiehund å regne, selv om både hundeveddeløp og hetsjakt på hare fortsatt er populært noen steder i verden. I de senere år har rasen også vist seg ypperlig egnet som terapihunder, spesielt i USA.

Whippet er en liten, men kraftfull og høyreist mynde med flotte proporsjoner og lange, muskuløse vakre linjer. Dens anatomiske eleganse og grasiøsitet utstråler en perfeksjonisme som utvilsomt bare greyhounden kan sidestilles med blant hunder.

Rasestandard

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Balansert kombinasjon av muskelkraft og styrke med eleganse og vakkert linjespill. Bygget for stor fart og arbeid. Enhver form for overdrivelse bør unngås.

Atferd/temperament: En ideell ledsager. Tilpasser seg meget godt i både hjemlige og sportslige omgivelser. Vennlig, hengiven og stabil.

Hode: 
Skalle: Lang og tørr. Flat, smalner av mot snuten, ganske bred mellom øynene.

Stopp: Svakt markert.

Nesebrusk: Sort. Blålig farge tillatt hos blå, hos leverfargede kan den ha samme farge, flekkete tillatt hos hvite og flerfargede.

Kjever/tenner: Kraftige, sterke og tørre. Perfekt, regelmessig saksebitt.

Øyne: Ovale, klare, meget våkent uttrykk.

Ører: Små, tynne rosenører.

Hals: Lang, muskuløs, elegant buet.

Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Rette, fronten ikke for bred.

Skulder: Skråstilt, muskuløs. Skulderbladstoppen når opp til ryggraden, hvor den er klart markert.

Albue: Godt tilliggende.

Mellomhånd: Sterk og lett fjærende.

Poter: Meget velformede. Godt oppsplittet mellom tærne. Godt hvelvede tær. Tykke og sterke tredeputer.

Kropp:
Rygg: Bred, fast, forholdsvis lang.

Lend: Tydelig lendebue, men ikke karpet. Gir inntrykk av styrke og kraft.

Bryst: Meget dypt med rikelig volum. Dypt og markert forbryst. Godt hvelvede ribben med velutviklet muskulatur mot ryggen.

Hale: Ingen fane. Lang, avsmalnende. Under bevegelse bæres i en svak bue oppover, men ikke over ryggen.

Baklemmer:
Helheltsinntrykk: Kraftige. Skal kunne dekke mye mark og viser stor drivkraft.

Lår: Meget brede.

Knær: Velvinklede.

Underlår: Velvinklede.

Haser: Lavt ansatte.

Poter: Som forpotene.

Bevegelser:
Frie. Bakbena føres langt innunder kroppen for god fremdrift. Forbena strekkes godt fremover og lavt over bakken. Ikke styltete, høyttravende, korte eller trippende bevegelser.

Pels:
Hårlag: Fin, kort, tett struktur.

Farge: Alle farger og fargekombinasjoner.

Størrelse:
Mankehøyde: Hannhunder: 47–51 cm, tisper: 44–47 cm.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet, skal diskvalifiseres.

OBS! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.