Generell omtale:
Den skotske hjortehunden er en mange hundre år gammel rase som hadde sin storhetstid som jakthund på storvilt før skytevåpen ble oppfunnet. Rasen ble til ved at skottene fikk øynene opp for Romernes mynder som var hurtige og jaget med synet. De tenkte at ved å krysse sine egne jakthunder med Romernes mynder ville de få en rase som ville være et funksjonelt hjelpemiddel til å jakte hjorten i det åpne skotske høylandet.

En bra hjortehund ble meget høyt verdsatt og mange ble helt avhengig av denne smidige, raske og effektive jegeren. I middelalderen og renessansen var det bare adelen som hadde lov til å eie hjortehunder. Den hørte derfor hjemme i slott og borger, og ble brukt som gaver til de europeiske kongehusene.

Men tidene forandret seg, skytevåpen gjorde sitt inntog, og de store godsene forsvant etter hvert. Det ble mangel på vilt og folk med tid, penger og jaktmarker. Heldigvis for rasen inntraff dette omtrent samtidig med at man begynte å arrangere hundeutstillinger. Den første hjortehunden ble utstilt i England i 1861. Dette utgjør et tidsskille for rasen ved at moderne avl med stamtavler og seire i utstillingsringene tar over for arbeidet ute i markene. Men så sent som i 1929 drev lord Londonderry hjortejakt med raserene hunder av utstillingsblod. I våre dager er det ikke lov å jakte med rasen. Men lurecoursing, som er jakt på en kunstig «bytte» som dras i en bane av en maskin, er en oppskattet aktivitet for raseeiere i mange land.

Med hensyn til utseende blir hjortehunden ofte litt bortglemt blant myndene. Den er for eksempel ikke like eksotisk som en afghansk mynde, ikke like elegant som en greyhound eller like gigantisk og massiv som en irsk ulvehund. Den minner oss vel heller om en arv fra det spartanske og seremonielle skotske hofflivet. En av Englands gamle og mest kjente oppdrettere, Miss Norah Hartley, kennel Rotherwood sa det slik: « Om man betrakter en hjortehund og ordet nostalgi faller en i hu, og om man så helt plutselig synes å se hjortehunder som i en uendelig rekke strekker seg langt inn i fortiden, da er det trolig at man ser en hjortehund av rette typen».

For mer å lese gå til den offisielle siden for Skotsk Hjortehund i Norge

Rasestandard:

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Minner om en strihåret greyhound, men større og med
kraftigere benstamme.

Atferd/temperament: Bygningen angir en unik kombinasjon av fart, styrke og utholdenhet, nødvendige egenskaper for å nedlegge en hjort, men i sitt vesen utstråler hunden mild verdighet. Mild og vennlig. Lydig og lettlært, vil gjerne gjøre til lags. Rolig og godmodig, aldri mistenksom, aggressiv eller nervøs. Opptrer med stillferdig verdighet.

Hode: Langt.
Skalle: Heller flat enn rund, meget svakt markerte øyebrynsbuer. Bredest ved ørene, svakt avsmalnende mot øynene. Dekket av pels av moderat lengde, bløtere enn pelsen for øvrig.

Stopp: Ingen.

Nesebrusk: Sort.

Snuteparti: Tydelig avsmalnende mot spissen. Svakt konveks neserygg. Sort snuteparti foretrekkes hos lysere hunder. God mustasje av temmelig silkebløtt hår, noe skjegg.

Kjever/tenner: Sterke kjever. Perfekt, regelmessig saksebitt. Komplett tannsett.

Øyne: Mørke. Vanligvis mørkebrune eller hasselnøttfargede. Sorte øyelokksrender. Moderat runde med mildt uttrykk i hvile, men våkent og fjerntskuende når oppmerksom.

Ører: Høyt ansatte. Foldet bakover når hunden er i ro, når oppmerksom løftes de over hodet uten å miste folden, noen ganger til halvt stående. Bløte, skinnende og føles som «musepels», jo mindre, jo bedre. Sorte eller mørke.

Hals: Meget sterk, god lengde, noen ganger skjult av en man. Meget tydelig nakkebue. Ikke løs halshud.

Forlemmer:
Helhetsinntrykk: Rette, brede, flate.

Skulder: Godt tilbakelagte, ikke for langt fra hverandre.

Albue/underarm: God bredde ønskelig.

Poter: Kompakte. Godt hvelvede. Sterke klør.

Kropp: Kropp og helhetsinntrykk som hos en greyhound, men større og med kraftigere benstamme.

Overlinje: Rett overlinje uønsket.

Lend: Godt hvelvet og fallende mot halen.

Kryss: Bredt, kraftig, fallende.

Bryst: Heller dypt enn bredt, ikke for smalt og flatt

Hale: Lang, tykk ved roten, avsmalnende, rekker nesten til bakken. I stående bæres hengende rett ned eller buet. Under bevegelse bøyes halen oppover, men aldri over rygglinjens forlengelse. Godt dekket av hår. På oversiden tykt og stritt, på undersiden lengre, mot spissen kan en svak fane aksepteres.

Baklemmer:
Helheltsinntrykk: God bredde fra hofte til hase. Bred og flat benstamme. God avstand mellom hoftebensknutene.

Knær: Velvinklede.

Poter: Som forpotene.

Bevegelser: Lette, spenstige, parallelle, langt steg.

Pels:
Hårlag: Ragget, men ikke overpelset. Den korrekte pels er tykk, tettliggende, ragget, stri eller sprø å ta på. Pelsen på kropp, hals og ben hard og stri, ca 7-10 ccm lang, på hodet, bryst og buk mye bløtere. Lette frynser på innsiden av for- og bakben.

Farge: Mørk blågrå; mørkere eller lysere grå eller brindle; bul;sandfarget rød eller rød fawn med sorte avtegninger. Hvitt bryst, hvite tær og litt hvitt på halespissen godtas, men jo mindre hvitt desto bedre da det er en ensfarget hund.

Størrelse og vekt:
Størrelse: Hannhunder: min 76 cm – Tisper: min 71 cm

Vekt: Hannhunder: ca 45,5 kg – Tisper: ca 36,5 kg

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er og effekten på hundens helse og velferd, samt dens evne til å utføre sitt tradisjonelle arbeid.

Diskvalifiserende feil: • Aggressiv eller for sky • Tydelige tegn på fysiske eller psykiske defekter.

OBS! Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.
Norsk Kennel Klub, 14.03.2013